Kanskje min venn

(Tekst: Ellen Marie Løkslid)

Kanskje, min venn
Har det kommet dithen
Å tilgi deg for
Alt du lot ligge igjen
Kanskje, min venn
Sku jeg smilt deg tebake, men
Der du stod, og ønska meg vel
Og jeg, va´ enda ikke hel

Ifra varmt og rosenrødt
Gikk sjelskap i favn av kaldt, svart og dødt
Vi mista alt sånt fint
Som en gang blei født
Og der vi stod og ramla i ord
Barføtt, gjennom to år nå i rustrødt,
skjønte jeg, at ennå står hjertet mitt på gløtt

Kanskje, min venn
Ska´ sollyset få sleppe inn igjen
Legge sorgen te´ tin
Is, som drypper i renn
Kanskje, min venn
Er jeg aleine i tilgivelsen
For jeg var som en hjerteknust ulv
Der vi stod
Men du, ønska meg vel
Der du stod
I en virvel av gode ord
Men jeg var enda ikke hel
Der vi stod
Og du, ønska meg vel